– Som å vinne i Lotto to ganger!

Slik beskriver Thomas Bipin Olsen (28) følelsen etter å ha kommet inn på skuespillerutdanningen Det multinorske. Om tre år vil vi trolig se ham som skuespiller ved Det Norske Teatret.

Tekst: Mia Gill Kristiansen
Foto: Terje Abusdal

– Første gang jeg vant i Lotto var da jeg ble adoptert. Andre gangen skjedde lørdag 5. mai da jeg fikk vite at jeg var kommet inn på skuespillerutdanningen, sier en åpenbart lykkelig Thomas Bipin.

Han hadde akkurat hatt sin siste opptaksprøve den dagen. Tre kvarter etterpå ringte juryen fra Det Norske Teatret og fortalte at han var kommet inn. Kunne han muligens tenke seg å komme tilbake og drikke litt champagne med juryen og de andre studentene som hadde fått plass? Det ville Thomas Bipin selvfølgelig gjerne.

Nåløyet var trangt for å komme inn på denne utdanningen. Thomas var en av fire som ble valgt ut av hele 56 søkere. De tre andre som kom inn var Kadir Talbani (25), Judy Nyambura Karanja (25) og Sara Khorami (24). Alle har familiebakgrunn fra ikke-vestlige land. Jurymedlemmene hadde vært veldig enige om hvem det var som skulle få plassene.

Skuespillerutdanningen Det multinorske er et nytt initiativ fra Det Norske Teatret, og ender i en treårig Bachelor. Fullfører Thomas Bipin graden, er han garantert praksisplass med full lønn ved Det Norske Teatret i et år.

Representerer de adopterte
Skuespillerutdanningen er et samarbeid mellom Det Norske Teatret og Høgskolen i Nord-Trøndelag. Målet med utdanningen er å få inn flere innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn på norske scener. Derfor søkte Det Norske Teatret etter studenter med denne bakgrunnen tidligere i år.

 – Du er jo adoptert fra India. Ser du på deg selv som innvandrer?

 – Nei. Jeg tenkte faktisk på det før jeg søkte. Men så snakket jeg med en kamerat som går på skuespillerutdanningen ved Kunsthøgskolen i Oslo, og han sa: «Du må huske at det finnes mange adopterte i Norge i dag. Med deg på scenen blir de også representert.» Det overbeviste meg, sier Thomas Bipin.

 – Hvordan tror du det blir å begynne på utdanningen?

 – Jeg tror det blir veldig spennende. Vi har vært innom Det Norske Teatret og hilst på ensemblet der. Vi ble veldig varm tatt i mot. Jeg synes dette teateret er det mest spennende i Oslo, de tør å tenke nytt. Og så får vi gratis billetter til alle forestillinger, stråler Thomas Bipin.

En mørk Helmer
Hvis alt går etter planen, vil Thomas Bipin være å se på Det Norske Teatret om tre år. Kanskje også før.

 – Hva er drømmerollen din?

 – Jeg har i grunnen ingen preferanser. Det eneste er at jeg en gang kunne tenke meg å spille Helmer i «Et dukkehjem». Mot en etnisk norsk Nora. Min drøm er at det en dag ikke er rart at Helmer er mørk i huden.

 Sjefen for Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, fikk spørsmål fra Aftenposten om hvilke nye ting Det multinorske vil tilføre norsk teater. Han svarte at utdanningen ikke nødvendigvis vil tilføre så mye nytt. Målet er å skape et univers som gjenspeiler samfunnet «der ute».

 – En tredjedel av Oslos befolkning er ikke etnisk norske og de går lite på teater. Det er fordi de ikke kjenner seg igjen i det som foregår der. Vi som har kommet inn på Det multinorske vil at de skal gjøre det, sier Thomas Bipin.

Mye erfaring
– Er det skuespiller du helst vil være?

– Det er det eneste jeg vil være. Jeg har alltid vært glad i musikk, dans og å opptre. Da pappa hentet meg på barnehjemmet i India, hadde han med seg en Walkman. Det første jeg gjorde var å hoppe rundt med den, med musikken på full guffe!

Thomas Bipin har holdt på med teater siden han var 21 år, og har gått ett år på Bårdarakademiet og tatt et forstudium i teater. Han har også jobbet på Oslo teatersenter i tre år som instruktør for ungdommer, det samme har han gjort ved Nordic Black Theatre. Det har også blitt en del frilansing, i tillegg har han vært med i frigruppen Sulten i Christiania (SICK), sammen med andre nyutdannede skuespillere, regissører og scenografer.

Thomas Bipin kom til Norge da han var seks år gammel. Da snakket han både sitt indiske morsmål og engelsk. For å konsentrere seg om sitt nye norske hovedmål, ble han fritatt fra nynorsk. Det blir han ikke på Det Norske Teatret, der foregår nemlig det meste på nynorsk.

– Vi trengte heldigvis ikke å være gode i nynorsk da vi søkte på utdanningen. Vi vil få vår egen språklærer og starter helt fra «scratch». Men jeg gleder meg, nynorsk er et veldig poetisk språk, sier Thomas Bipin.

Bilde av mor
– Hvilket forhold har du til din bakgrunn som adoptert?

– De første årene jeg var i Norge ville jeg «ha inn» alt det norske så fort som mulig. Jeg vokste også opp i et veldig norsk miljø, og følte ikke tilknytning til India. Men etter hvert som jeg har blitt eldre, har nysgjerrigheten vokst.

Da Thomas Bipin var tolv år fikk han tilsendt et bilde fra barnehjemmet han hadde bodd på, av ham selv og hans mor. På bildet var Thomas Bipin bare ett år gammel, moren rundt 17. Han fikk samtidig beskjed om at moren var død.

– Hvis min mor hadde levd, hadde jeg nok følt en større dragning mot India. Samtidig vet jeg at jeg har en far «der ute» et sted. Men jeg har ikke helt klart å bestemme meg for hva jeg vil. Mine foreldre har alltid vært veldig støttende, noe som har hjulpet meg. Derfor har jeg vel ikke hatt et kjempebehov for å finne mine biologiske foreldre. Likevel var det viktig å få det bildet. Det forteller noe om meg selv som jeg vet lite om, forteller Thomas Bipin.

– Aldri gi opp!
Thomas Bipin sier at han ikke har hatt så mange utfordringer når det gjelder egen identitet.

– Jeg hadde et godt nettverk rundt meg under oppveksten i Tønsberg. Dessuten var jeg så gammel da jeg ble adoptert at jeg husker barnehjemmet og hele adopsjonsprosessen. Jeg husker at jeg så på adopsjonen som noe veldig positivt. Da jeg fikk bildet fra Norge av en mor, en far, en søster og

til og med en hund, gledet jeg meg noe vanvittig! Dette har nok mye å si for hvilken person jeg har blitt.

– Det er mange unge som ønsker å bli skuespiller som deg. Hvilke råd har du til dem?

– Aldri gi opp! Hvis du virkelig vil dette. Men det er dødstøft. Jeg får vel bare sitere Wenche Foss: «Hvis det er noe annet du kunne tenke deg å gjøre, gjør det!» Jeg har fått så mye nei, hele fem ganger på Kunsthøgskolen. Det knekker deg som person. Men når det først skjer, er det en følelse som ikke kan beskrives. Jeg har hørt andre si: «Jeg tror ikke du har det som skal til», men jeg har hele tiden hatt tro på at det er dette jeg kan og at det er dette jeg vil gjøre.