Hva skal adoptivbarnet hete?

Når man skal gi sitt adopterte barn et navn, er det mange faktorer som spiller inn. Her er min historie fra Danmark, som jeg ønsker til å dele med norske foreldre.

Tekst: Lykke Lafarque Pedersen

Nylig leste jeg et innlegg på et internettforum om adopterte barns navn. Forfatteren etterlyste begrunnelser for hvorfor danske adoptivforeldre i så stor grad omdøper sine barn med danske navn. Jeg overveide å komme med erfaringer fra vår egen familie, men ved nærmere ettertanke kom jeg frem til at dette ville føre til en lengre utredning. Det er nemlig mange faktorer som spiller inn når man skal gi barnet et navn.

Jeg har ikke til hensikt å uttale meg om hva andre har gjort eller bør gjøre. Jeg ønsker snarere å gi et innblikk i de overveielsene – eller mangel på sådanne – vi og våre to barn har gjort oss i en prosess som har vart i over 23 år. I det følgende vil jeg med egne eksempler utdype hvorfor navn ikke bare er viktige, men også forteller ulike historier. Det er selvfølgelig litt paradoksalt at jeg har valgt ikke å oppgi barnas navn i denne artikkelen …

Da jeg og min mann skulle adoptere to større barn – et søskenpar – var vi rørende enige om at de skulle beholde sine opprinnelige navn. Da navnene nærmest var det eneste de hadde med seg fra Colombia, skulle de ikke bli fratatt disse. I etterpåklokskapens lys måtte vi nok erkjenne at «navnesaken» var mer komplisert enn vi opprinnelig hadde trodd.

To «sen-navn»
Da vi skulle reise ut av Colombia måtte barna naturligvis ha et pass. Stor var forbauselsen da vi fikk dem. Barnas navn var nå omgjort etter colombiansk skikk, det vil si at begge adoptivforeldrenes etternavn inngikk i passene. I vårt tilfelle var dette to alminnelige «sen-navn» etter hverandre – ikke særlig sjarmerende på dansk! Det hadde vi jo ikke tenkt på i forkant, men i og med at vi sto på nippet til å reise til Danmark, kunne vi ikke annet enn å bruke passene. Vi ville heller ikke være uhøflige overfor barnas fødeland ved å gjøre dette til et problem.

Ved innreisen til Danmark hadde barna altså skiftet navn første gang. Neste navnebytte skjedde før barna ble danske statsborgere. Da fikk de min manns etternavn og mitt mellomnavn – som det er knyttet mye familiehistorie til. Vi syntes på denne måten at vi symbolsk hadde knyttet sammen en ny familie på tvers av landegrenser og generasjoner.

Etter hvert som tiden gikk, undret vi oss over at vi var så påvirket av utreise- og innreisesituasjonen at vi fullstendig hadde oversett barnas opprinnelige etternavn. Da en lovendring gjorde det enklere å skifte navn i Danmark snakket vi med barna om saken, og begge valgte å ta sine opprinnelige etternavn tilbake, i tillegg til å beholde begge de danske. Som foreldre syntes vi at dette var en riktig god idé. Vi kunne egentlig ikke forstå hvorfor vi ikke hadde tenkt på dette tidligere. På denne måten ville deres biologiske familie kunne finne dem via deres colombianske navn. Samtidig ville barna – i form av navnene – beholde sin danske identitet.

Nye opplysninger
Under to tilbakereiser til Colombia i henholdsvis 2011 og 2013, fikk barna våre – som nå var blitt myndige – utlevert sine adopsjonsjournaler. I dem sto det mange opplysninger vi tidligere ikke hadde fått. Journalene viste seg blant annet å inneholde navnet på landsbyen der barna første gang hadde havnet under det colombianske barnevernets omsorg. Det viste seg at bynavnet var stavet feil i våre «gamle» papirer, så vi hadde tidligere ikke lykkes i å finne ut av hvor den lå. Med Google Earth var dette nå en smal sak, og på tilbakereisen i 2013 dro vi til landsbyen.

Fordi landsbyen var veldig liten, syntes vi det var naturlig å spørre folk på gaten om de kjente til barnas biologiske familie ut fra navnet. Det var det ingen som gjorde inntil vi støtte på en gammel kone som gjenkjente familienavnet fra noen tidligere naboer. Hun visste imidlertid ikke hvor de var blitt av, de bodde i hvert fall ikke i landsbyen lenger. Etter en gåtur rundt i landsbyen støtte vi på noen eldre damer som inviterte oss på kaffe. De gjenkjente også barnas etternavn og satte umiddelbart i gang med å ringe rundt omkring.

Kontakt
En stund etter at vi hadde forlatt byen tok landsbykvinnene kontakt med oss og kunne fortelle, med hjelp fra den gamle borgermesteren, at barnas bestemor bodde i nabobyen. De gamle damene oppsøkte henne, og hun satte dem så i forbindelse med sine døtre og øvrige familie. Via e-post har barna nå fått kontakt med sin biologiske mor, sine søsken og en kjempestor, vidt forgrenet famille. Ut fra de nye opplysningene fremgikk det at vår sønn var oppkalt etter sin avdøde morfar som den eldste i en søskenflokk på ti – som alle bærer samme etternavn. Mine barns navn ble altså nå satt inn i en større familiemessig kontekst.

På et tidspunkt i puberteten syntes datteren vår at hennes colombianske fornavn var annerledes og stygt. Hun ville heller hete noe annet, men etter denne korte perioden ble hun svært stolt av dette navnet som henviser til hennes biologiske familie og til Colombia. Vår sønn har ikke hatt tilsvarende «navnekvaler». Det er imidlertid mange av deres jevnaldrende venner (i 20-årene), som har tatt tilbake sine colombianske navn.

Omfavner fortid og nåtid
I vårt nettverk av adoptivfamilier, blant annet vår egen adopsjonsgruppe (i Danmark er det vanlig å forberede seg på å adoptere i egne grupper, red. anm.), har man valgt forskjellige løsninger når det gjelder navngiving. Noen har endret de colombianske navnene en smule, slik at de klinger bedre på dansk. Andre har gitt sine barn nye danske navn og eventuelt beholdt de opprinnelige som mellomnavn. Andre igjen har beholdt barnas første navn for å «ære fortiden». Navnevalgene er delvis basert på barnets alder på adopsjonstidspunktet og delvis på hvor fremmedartet navnet klinger på dansk.

Navn er viktige. De gir oss en identitet i verden og forteller om vår kulturelle bakgrunn. De forteller også om våre familiemessige relasjoner og vår historie, men er samtidig uttrykk for internasjonal lovgivning og statlige forordninger. Navn er heller ikke nødvendigvis noe konstant. De er foranderlige og til evig forhandling.

Artikkelen sto på trykk i Adopsjonsforums medlemsmagasin nr. 2 2014. Den finnes i en lengre versjon i det danske bladet Adoption & Samfund nr. 1 2014.