Nyhet -

En helt ny kalender for økonomi og kanskje nye samfunnsordener

av Stein Reegård

I min lille bok om norsk økonomi på Gyldendal Nasjonaløkonomi-en guide til økonomisk politikk forsøkte jeg å bruke en årskalender for å lette oversikten over den økonomiske politikken i et normalår. Den omtalte også trygghetsarrangementer mot små og store kriser. Årskalenderen for Norge ble nå i 2020 fulgt inntil Coronalarmen gikk i midten av mars. Smitterisiko endrer mye av den økonomiske politikkens rytme, dens innhold og på lenger sikt; kanskje viktige samfunnstrekk.

Men først til kalenderen. Vi skulle nå akkurat ha ferdigstilt norsk økonomisk politikk for den nære fremtid. Statsbudsjettet for 2020 var knadd ferdig, sentralbanksjefen skulle ha holdt sin årstale og planlagt for norsk rente og valuta ut året. Arbeidslivets parter skulle ca 1.april «avklare» fordelingen av inntekt mellom arbeid og kapital. Dernest skulle folketrygd og jordbruksoppgjør avklares før Stortinget tar ferie.

Politikk året rundt?

Det er nettopp gjennom utformingen av disse prosessene politikken skal prøve å styre økonomien med «befolkningens beste» for øye. Utenom den økonomiske politikkens ovennevnte prosesser bestemmes det meste gjennom en kombinasjon av markeder, forhandlinger, regler og andre institusjoner bl.a med tanke på situasjonen for bedrifter og arbeidsliv . Og til fast tidspunkt i oktober skulle det komme en ny runde; da med behandling av statsbudsjett for 2021. Som vi ser avtegnet i diss dager, vil vi i tida framover være vitne til ekstraordinære runder med statsbudsjett og mye annet i den økonomiske politikken for å dempe utslagene av Coronakrisen.

Endringen av politikkens kalender og timeplan blir som avvik fra normalen, som en bagatell å regne målt motandre utslag som er i gang. Vi er på vei til å tangere Norgeshistoriens største økonomiske krise, hvis vi måler det ved tellingen av arbeidsløse. Med 10 prosent passert på bare to uker nå i mars,synes ikke veien lang opp mot målt arbeidsløshet på ca 17 prosent som vi så her til lands rundt 1930. Ser vi på tida etter krigen, var det en topp på «bare» 6 prosent i 1992 etter jappetid og bankkrise. Finland var faktisk samtidig oppe på 17 prosent fordi de fikk sammenbrudd i Sovjet- og annen østhandel som spesielt element i sin finanskrise.

Selv om myndigheter gjør sitt beste, vil tragiske enkeltskjebner komme også hos oss for arbeidstakere og næringsdrivende, kanskje i større antall enn selve sykdommens ofre.

Stein Reegård. Foto: Trond Isaksen

De første problemer lages på hjemmebane

Det er noe spesielt ved måten krisen skapes på denne gang. Økonomiske kriser har gjerne oppstått på andre måter; enten ved sammenbrudd i bank- og finanssystem, krig, natur- eller oljekrise. Nå er det staten selv som i en rekke land skaper problemer for økonomien, selvsagt med smittebekjempelse som berettiget formål. Næringsvirksomhet stopper opp fordi myndighetene stenger mye ned. Så også hos oss. Etter hvert rammes norsk økonomi i tillegg mer av at andre lands myndigheter gjør det samme. Norsk eksport er det da som svekkes, og dermed mange arbeidsplasser blant eksportbedrifter og hos deres med- og underleverandører.

Det vil komme mange løpende meldinger om det som skjer på kort sikt. Den norske sykdomsbildet blir viktig for dette forløpet, men for samfunn og arbeidsliv er det i lengden like viktig hva som skjer i andre land. Ingen aner hvor store og hvor langvarige effektene blir. Så langt er det «nedstengingen» av norske markeder som først og fremst har slått ut. Bygg, handel, restaurant og annen service sto i mars for det meste av den økte arbeidsløsheten.

Nye ordener etter hvert?

Utover krise- og tiltakseffektene vi løpende vil bli informert om, kan vi begynne å tenke på mulige endringer i økonomi og samfunn på lang sikt. Ikke bare nedgangstida kan vise seg historisk unik. Vi kan også få markerte brudd med langsiktige globale tendenser vi har hatt i økonomi og samfunn de siste tiårene. For å si det kort, har vi vært gjennom en enorm internasjonalisering. Og det har blitt en endring i forholdet mellom stat og marked. Det har vært en parallell tendens i mange deler av verden at marked. Kommersielt eierskap har tatt over viktige deler av det som tradisjonelt var under mer traust kontroll av stat og kommune. Eller av organisasjoner og andre ikke-kommersielle aktører som vi kan betegne som en tredje kraft i den samfunnsøkonomiske orden, i tillegg til marked og stat.

I Norge og det øvrige Norden er stat og annen kollektiv styring mer intakt enn i andre land. Men også våre land er betydelig endret. Selv pådriverne for mer marked og privatisering har erkjent at det kunne bli for mye. Særlig har bekymringen for økt sosial og økonomisk ulikhet blitt tatt mer på alvor, i hvert fall i den politiske retorikken. Vi vil nå også kunne følge utslag av ulike systemer og styringskvalitet ved å gjøre sammenlikninger mellom land. Folk vil få demonstrert betydningen av sterke kollektive institusjoner. Vi vil se at folketrygdrettigheter er noe annet enn rettigheter til sykelønn, helsestell og vaksine basert på privat forsikring, slik det er mye av særlig i USA. Og folk med trygge arbeidsplasser vil tydeligere se mer av den risiko næringsdrivende utsettes for. Lavlønte rammes hardere enn de som har mye å gå på.

Statens rolle vil trolig bli et spennende tema i alle land. Uansett om startpunktet før krisen var ulikt, vil staten i etterkant ha overtatt eller blitt påført mer ansvar og eierskap enn før. Hva skal den gjøre med bedriftene den har overtatt. Hva skal gjøres med skattesystem og statsfinanser som vil vise mye større ubalanser enn før? Hva skal gjøres med justerte sosiale ordninger folk og bedrifter har tilpasset seg? Og hvordan skal en følge opp alle krav som kan bli reist når beredskap og kriseløsninger blir evaluert?

Det blir også tunge saker på dagsorden for de internasjonale økonomiske samarbeidsorganisasjoner. Man hadde, i alle fall kortsiktig, fått en viss ro og stabilitet for gjeld, rente og valuta bl.a i EU. Man bekymret seg kanskje mest for at rentenivået har vært lavt så lenge.

Helt siden starten av eurosamarbeidet for 20 år siden har en slitt med forventninger stilt til økonomisk politikk for bedre vekst og sysselsetting i Europa. Kreftene i EU-institusjonene har mye blitt brukt på å holde problemland i sør «flytende». Men både Brexit og andre nedgangstendenser var allerede på gang før Coronaen kom for fullt. EU hadde samtidig presentert store ambisjoner om samordnet klimapolitikk og grønt skifte.

Trump har allerede laget problemer for WTO som bidrar til å organisere handelen i verden. Coronatiltakene vil stille også dette avtaleverket i en ny situasjon. Det blir et nytt utfordringsbilde når status gjøres opp om et år eller to.

Related links

Emner

  • Utdanning

Kategorier

  • arbeidsliv
  • økonomi og administrasjon

Kontakter

Susann Hansen

Markedsansvarlig Handelshøyskole Handelshøyskole 99011183

Per Oskar Andersen

Redaktør Økonomi og administrasjon Økonomi og administrasjon

Relatert innhold