Siste nytt

«Fruktlegeme» er laget av svart smeltelim og tre og henger fra taket. Arbeidet er laget blant annet ved hjelp av limpistol hvor smeltet plastmateriale er påført over en kjerne av tre. Mens materialet er kunstig og menneskeskapt er den kontemplative prosessen preget av tilfeldigheter og gir et organisk uttrykk som vanskelig lar seg forme bevisst. Tittelen viser til den synlige delen og forplantningsorganet til sopp, som ellers eksisterer som et nettverk av mycel i materien den vokser i. Slik sett er skulpturen et konseptuelt verk som inkluderer hele bygget hvor det er utstilt, hvor man kan se for seg at mesteparten av «organismen» skjuler seg i bygningsmassen. Verket som er laget av kunstner Jørund Aase kan oppleves beroligende og kontemplativ på grunn av sin organiske karakter og konsentrerte form, samtidig som det er hviler en truende «alien-aktig» uhygge over det. Som om noe ukjent kan bryte ut. Arbeidet kan ses som en reaksjon på den omfattende menneskelige dominans, påvirkning og kontroll av jordkloden og dens ulike livsformer. NB: Verkets plassering krever at du leter litt med øynene. 📷 Portrett: Ola Vatn / @olavatn / NBK 📷 Verk: Vegard Kleven / NBK

– Motivet i verket ”Amor” er en amorfigur på en fullpakka stjernehimmel med alle sine skakke piler spent opp i buen. Han er på nippet til å skyte dem rett til himmels uten å vite hva eller hvem pilene vil treffe, for så å kunne nyte synet av kaoset det med stor sannsynlighet vil skape. Jeg ville lage en representasjon av Amor ute på ramp, med sine skjødesløse, rastløse og uforutsigbare trekk. Samtidig som det også ligger noe lystbetont og på sitt hvis uskyldig og naivt der. Inspirasjonskilder for verket var leken ”arrow roulette”, den skrekkblandede fryden som kan oppstå ved rampestreker, gliset til et barn når en voksen sier ”ikke gjør det!” og man ser det lyse opp i øynene til ungen mens gliset brer seg i det lille ansiktet før han eller hun gjør akkurat det de vet de ikke burde. I tillegg til setningen ”hva var det som traff meg?!” og den flakkende ubseluttsomheten som lett kan oppstå i alle de blendende mulighetene som svever rundt en. Verket «Amor» er del av en serie hvor et felles utgangspunkt er setningen ”knuste tenner og store smil”, der kunstner Thyra Wanvig (f. 1999) arbeider med tematikk rundt det å gå på tryne, lystbetonthet, risiko, naivitet, skjødeløshet, overtenning, et hint av det groteske, testosteron, flukt, impulsivitet og optimisme. 📷 Portrett: Ola Vatn / @olavatn / NBK 📷 Verk: Vegard Kleven / @vegardkleven / NBK

Verket «ASS2023 ARCHIVE (White Onyx, Aztec Gold, Grey Onyx, Smoke Drift Prima, Sagebush, Juniper)» er et veggrelieff av syntetisk kompositt, fra et industrielt restlager. Kompositten kalles Solid Surface, og består av mineraler og plast – dermed lar det seg ikke nedbryte, men blir del av massive «landfills» verden over. Tittelen viser til museal og arkeologisk arkiveringspraksis, som beskriver funnsted, materiale og ervervelsestidspunkt. Slik er verket en kommenterer til hvordan mennesket arkiverer kunst, objekt og eller digitale minner, men også materielt overforbruk. – Relieffet kan peke mot en ny forståelse av historien - det som arkiveres og det som skal være tilgjengelig i fremtiden, eller evigheten? Kunstverket føyer seg inn i en rekke med skulpturer og installasjoner som kunstner Petrine Vinje har laget de siste fire årene, under det kunstneriske forskningsprosjektet Surfacing Solids. 📷 Portrett: Ola Vatn / NBK 📷 Verk: Vegard Kleven

– Jeg leste boken “Menn viser fram pikken sin“ av Caroline Hainer, om hvorfor menn sender dickpicks. Det de hadde til felles, var at de ville konstatere sitt kjønn. For å bevise at de hadde de “riktige” kvalifikasjonene. Med verket “Pissvin” forsøker kunstner Marie Saure å sette seg inn i hjernen til en tenåringsgutt som er fiksert på å tegne peniser overalt. Prosjektet er også en humoristisk konfrontasjon av drikkekulturen i Norge. –Det er basert på maskuline holdninger rundt konsumering av alkohol. Personer som blir seksualisert av menn som er påvirket av alkohol, og menn som hyperfokuserer på pikk. Som kunstner stiller Suare spørsmål rundt seksualitet, identitet, normer og forventninger.

Det er stille foran den slitte betongveggen. Biene surrer. Sommerfugler flakser uten samme skjebnesvangre konsekvens som i den tidløse krigsfilmen «Intet nytt fra vestfronten» (1930). Naturen har gjenerobret. Slik er tilbakeblikkene på barndommens sommere på danske strender. – Jeg var alltid fascinert av betongkolossene i strandkanten, brutale og mystiske på et barnesinn. Etter hvert ble jeg kjent med historien bak, om hvordan Adolf Hitler i 1941 beordret å bygge en gigantisk forsvarsmur fra Finland i nord til Frankrike sør. Atlanterhavsvollen eller Atlanterhavsveggen ble satt i stand med tysk kunnskap, men med lokal arbeidskraft. De som beordret, planla og gjennomførte arbeidet er borte. Bunkerne de etterlot er i naturens vold, men historien ligger der, under sand og gresstuster. Det historiske bakteppet er spennende, men likevel går jeg tilbake til det opprinnelige. Med barneblikket, styrt av mine første øyekast på verdenskrigens etterlatenskaper, jakter jeg på og gjenfinner eget åpent blikk i møte med de tyske bunkerne langs Europas kyst. Bunkerne har blitt fratatt all gjenkjennelighet, og forlatt til naturen og tiden. Myndighetenes mål synes å ha vært å fase dem ut til intet – for å ødelegge de solide verkene var for krevende. Fotograf Tor Simen Ulsteins verk «Atlanterhavsveggen» kan oppleves på Høstutstillingen frem til 13. oktober. 📷 Portrett: @olavatn / Ola Vatn / NBK 📷 Verk: Vegard Kleven / NBK

– Skjørheten i det å forholde seg til verden i hovedsak gjennom det visuelle har fått en ny betydning for meg etter at min datter mistet synet på det ene øyet. Erfaringen har tydeliggjort min relasjon til kameraet som en fysisk forlengelse av kroppen. Jeg undersøker kameraets evne til å skape nærvær i bildene snarere enn å representere og beskrive virkeligheten, forsøker jeg gjennom fotografiene å registrere en erfaring i et gitt eller mulig ”rom”. Holet i Glittertinden #1 og #2 er del av arbeidet «Dry Eye – Dripping Stone» som består av i alt 22 fotografier. Billedkunstner Line Bøhmer Løkken har i de siste årene rettet interessen mot en fenomenologisk lesning av fotografiet. Hun streber etter å skape bilder som trigger hele kroppens sanseapparat og spør om det er mulig gjennom et medium som i så stor grad forholder seg til synet. I utforskningen rundt dette spørsmålet trekker Bøhmer Løkken inn begrepet haptisk visualitet slik teoretikeren Laura U. Marks omtaler det: fornemmelsen av å kunne ”røre” med øynene, idet øynene fungerer som ”organs of touch”, som berører overflaten de rettes mot. Bøhmer Løkkens fotografier veksler mellom det haptiske og det fortolkende. Det vi ser skaper fornemmelser i oss som kroppslige erfaringer, men trigger også det optiske, forklarende, fortellende blikket. 📷: @olavatn / NBK 📷 Verk: @vegardkleven / NBK

«Ville valpen hatt det bedre på den andre siden av vinduet? Ja og nei: Alle guds skapninger er mer utsatt utendørs, og de aller fleste er i noen grad byttedyr. Skrivebordet er for all del langt fra et ufarlig sted å skulle oppholde seg – for noen – men det er ikke særlig rom for fysisk aktivitet der. Man kan drikke seg brisen og danse på det, men det er sjelden første prioritet for hverken valp eller kunstkritiker.»

– Det er kritikkverdig at kommunen trekker midlene etter at 310 kunstnere har brukt verdifull arbeidstid på å sende inn søknad innen fristen. Sett i sammenheng med et kommunalt budsjett dreier ikke dette seg om store summer, mens for kunstnerne er dette svært alvorlig, sier nestleder i Norske Billedkunstnere (NBK) Edvine Larssen. Torsdag morgen var kunstnere fra Bildende Kunstnere Forening Hordaland og andre kunstfelt samlet foran rådhuset i Bergen. De demonstrerte mot kuttene i kunstnerstipender i Bergen. BKFH Bergen kommune Reidar Digranes