«Nasjonalmuseets fravær av politiske programmer eller standpunkter i tragiske, vonde og vanskelige konflikter er ikke unnfallenhet. Det er like mye en respekt for at museets rolle er en annen, og at museet skal være åpent for et stort og mangfoldig publikum. Vi som besøker museet, tåler litt av hvert så lenge vi vet at kunsten er fri. Og vi kan tenke selv», skrev Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius og Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord i Aftenposten i forrige uke, og spør: Hva skjer med kunstens frihet hvis Nasjonalmuseet skal være en politisk aktør?
Norske Billedkunstnere (NBK) kritiserer ikke Noa Eshkols verk, har ikke krevd det fjernet, og forsøker heller ikke å diktere hvordan det skal tolkes. Men verket er plassert i et rom med norske radikale politiske kunstverk, hvor det åpenbart ikke passer inn. Det er museets kuratoriske valg som gir verket en politisk ladning, ikke den avdøde kunstneren. Hvorfor kommuniserer ikke Nasjonalmuseet bakgrunnen for disse valgene?
Som Tommy Olsson har påpekt: Når folkemord flimrer over alle skjermer i realtid, kan verket ikke ses uavhengig av samtidens vold.
Knut Olav Åmås og Kjersti Løken Stavrum skriver 5. november at kunstnernes opprop «kommer dessverre ikke et eneste krigsrammet menneske i Gaza til gode». Mener de da at kunstneriske stemmer er uten betydning? Om så var: Hvorfor trenger vi Fritt Ord?
Å sammenligne kunstneres kritikk av museet med USAs president Donald Trumps angrep på amerikanske kulturinstitusjoner er absurd. Trump hadde reell makt til å frata institusjoner midler og legitimitet. Norske kunstnere har ingen slik makt – vi bruker ytringsfriheten til å utfordre Norges største kunstinstitusjon til dialog.»
Styreleder Geir Egil Bergjord svarer Kjersti Løken Stavrum og (administrerende direktør i Stiftelsen Tinius) og Knut Olav Åmås (direktør i Stiftelsen Fritt Ord)