Endelig er byen min, Timbuktu, fri!

Plan har møtt tenåringsjenta, Mariam, fra Timbuktu i Mali. Etter at hjembyen hennes ble tatt over av islamistiske opprørere flyktet hun med familien sin til Ségou-regionen. Her beskriver hun hva hun følte da hun hørte at Timbuktu var blitt frigjort av franske militærstyrker.

Av Mariam - en internt fordreven tenåringsjente fra Timbuktu som nå bor hos slektninger i Ségou-regionen.

Jeg er så lykkelig fordi Timbuktu, hjembyen min, den eneste byen jeg kjente til før konflikten, nå er fri. Nå kan jeg snakke med pappa igjen. Jeg kan nesten ikke tro det. Tenk hvilken forskjell en dag utgjør.

I går var jeg skikkelig nedfor – hadde en skikkelig dårlig dag. Jeg våknet tidlig, gjorde meg klar for skolen og tok med moren min sin telefon for å ringe pappa som er i Timbuktu. Jeg ringte nummeret hans i håp om å få snakke med ham, men den eneste stemmen jeg hørte var den innspilte meldingen fra telefonselskapet som sier at personen jeg prøver å nå ikke befinner seg i et område med dekning.

Dagdrømmer
Denne meldingen har jeg hørt hver morgen de siste tre ukene. Telefonlinjene er nede i Timbuktu, og jeg har ikke vært i stand til å snakke med faren min på veldig lenge. Etter et antall mislykkede anrop, tok jeg meg selv i å dagdrømme. Jeg prøvde å huske vår siste samtale i desember da pappa lovet at alt ville ordne seg, og at 2013 kom til å bli et mye bedre år enn 2012. Jeg har også prøvd å huske hva han hadde på seg den dagen jeg forlot Timbuktu med mamma, mine to brødre og min yngre søster.

Alle disse tankene har gjort meg klar over hvor mye jeg har savnet ham og hvor bekymret jeg har vært. Jeg savner faren min så utrolig mye. Han er en kul person. Men nå vil jeg ikke tenke på dette lenger. Det er over nå. På nyhetene i dag morges sa de at franske soldater frigjorde Timbuktu. Jeg er sååå glad!

Vil ha tilbake livet mitt!
Jeg ønsker å dra tilbake til Timbuktu så snart som mulig, for å treffe vennene mine, besteforeldrene mine og se huset mitt igjen. Jeg gleder meg til å få tilbake livet jeg hadde før alt dette startet. Vi var en normal familie. Jeg spiste frokost med faren min hver morgen før han dro på jobben. Jeg gleder meg
til å begynne på den gamle skolen med gåavstand til  huset mitt. Her i Ségou må jeg kjøre buss til skolen – og noen ganger har ikke moren min råd til å betale for billetten.

Jeg er desperat etter å få tilbake livet mitt i Timbuktu, og legge alt dette bak meg – at byen min ble invadert og at sharialover ble innført. I løpet av noen timer gikk vi fra å være en normal familie til å bli fanger i våre egne hjem. Vi kunne knapt gå ut av frykt for å bli arrestert eller angrepet.

Dette er over nå. Jeg er så inderlig glad!

*Mariam er et pseudonym som er brukt for å beskytte jentas identitet.