Reisebrev fra Zambia
Hei, mitt navn er Malin og sammen med Josef og Kristine har vi reist over Ekvator til Zambia på utveksling i forbindelse med vår 3. års praksis i radiografi. Vi studerer til vanlig i Tromsø ved UiT og har fullført 2 av 3 år. Når vi allerede på 1. året oppdaget at man kunne velge å dra på utveksling til Zambia har vi alltid hatt dette som mål, og sett fram til å oppleve hverdagen her nede. Zambia er, som vår superkoselige landlady sier, Afrika Afrika! Ikke «light» Afrika som Zanzibar, Cape Town eller Madagaskar, men virkelig et kultursjokk fra hvordan vi nordmenn har det. Alt er annerledes, ALT! Men vi har funnet oss til rette etter en turbulent start der kofferter ikke kom fram, tidsperspektivet ble testet og kultursjokket satt en støkk i oss.
Vi er nå ferdig med våre 2 første uker i Lusaka, hovedstaden i Zambia. Vi startet praksisen vår på Levy Mwanyawa University Teaching Hospital, et sykehus støttet og opprettet av Kina for 5 år siden. Dette er en av de større sykehusene i byen. Her fikk vi utdelt «uniform» som er en lab frakk med logoen til Lusaka Apex medical university, som er universitetet UiT samarbeider med. Uniformen skal alltid bæres med fine klær under, og vi er selv pliktig til å vaske og holde den i orden. Radiografene på avdelingen bærer sivile klær uten navneskilt, mens frivillige (de som bare har fått diplomati, som er 4 år på studiet og gir konvensjonell røntgen «grad») har uniforms skjorte.
De første ukene har vi tilbragt på konvensjonell røntgen, og her har vi sett mye sykt! Pasienter kommer inn og viser lite til ingen form for smerte, men røntgenbildene indikerer at de i teorien burde ha store smerter. Det kommer på dagtid inn sikkert 5-10 påkjørsler der de tar «traume serie» på røntgen før de evt. kjører på med CT. Traumeserien består av «skull, chest and pelvis» og tar uansett alder eller skader.
Aldri før har vi vært vitne til så mange barn på avdelingen, alvorlige caser og lungekreft etc.. Man får sett mye her, og enda mer har vi i vente.
De store kulturforskjellene er mange, men jeg skal prøve å ta dere gjennom de groveste og største som skiller seg fra Norge.
Vi har fått oppfatningen av at smertestillende er noe som sjeldent gis, gips er deres «go-to» løsning uansett brudd, alder og grad på skaden. Dette har resultert i tilfeller hvor vi har sett at små barn med alvorlige brudd i spesielt femur, tibia og humerus leges helt skjevt og det dannes nytt beinvev i feil retning! De har fortsatt papirhenvisninger der informasjonen som gis ofte er uleselig. Den innebærer bare navn, 1-2 ord om indikasjonen, hvilken undersøkelse og fra hvilken klinikk/avdeling. Dette gjør det ofte vanskelig å vite hva pasienten skal ha bilde av, og hvorfor – samt at om pasienten peker på flere problemer tas disse bildene uten noe form for gjennomgang med leger eller radiologer.
Strålevern er det lite søkelys på, selvfølgelig til en viss grad, men man ser at zambiske studenter har lite om dette i studiet. De har mye eldre maskiner (som er tenkelig), som gjør det utfordrende å kollimere for lavest mulig stråledose, stille inn pasienten, få gode bilder med tanke på posisjonering og god bildekvalitet.
De godtar mange bilder som vi i Norge aldri hadde sendt videre til radiolog, dette trolig på grunn av maskinens begrensninger. Røntgenapparatet er fast i detektoren og kan justere SID, strålefeltet og kV/mAs. Den kan bare endres fra liggende bilder til stående bilder, men kan ikke vinkles eller beveges «bort» fra detektor. Det var en egen jobb å skulle sette seg inn i røntgenapparatet og PC-skjermen på «sjalterommet», men det gikk til slutt! De har heller ikke det vi fra før er vant til: PACS. Her kommer som sagt alle henvisninger fra resepsjonen med betalingslappen stiftet til, og vi leder pasienten som er til undersøkelse inn hver for seg. Videre må pasienten ta bilde av bildet på skjermen for å vise det til legen. Seriøst? Ja. Misforstå meg rett, det er en fantastisk opplevelse å se og oppleve alt dette, men så fullstendig langt bort fra vår «normale hverdag». Allerede har vi begynt å sette pris på de små tingene, og hvor ufattelig heldige og ikke minst bortskjemte vi er i Norge.
Vi bor som sagt på en eiendom med til sammen 4 hus/hytter som eies av Landlady Moono, en så utrolig hyggelig dame skal du lete lenge etter! Vi er rimelig bortskjemt her også egentlig – vi får vaskehjelp man-lør som også vasker klærne våre 2 ganger i uken. Vi har 2 soverom, kjøkken med kjøkkenbord og bad. Varmtvann kjente vi sist 19. september i Norge og stikkontakter med strøm 24/7 var sist å finne på flyplassen i Ethiopia der vi mellomlandet, haha. Zambia er et svært fattig land i Afrika, og har lang tørkeperiode. De har strømmangel, men vi har krav på 5 timer strøm om dagen mandag til fredag av regjeringen. Det utnyttes til å lade campinglykter og powerbanks. Selv om dette høres litt sykt ut kan man si, er vi blitt vant til det og storkoser oss. Vi spiser ofte ute på restauranter eller bestiller mat til huset siden det er så billig her, vi soler oss i helgene og spiller kort om kvelden.
