Adopterte på Facebook – et rom for å være seg selv

Facebook har gitt adopterte nye muligheter til å finne et fellesskap med andre som har samme bakgrunn. Uavhengig av hvor i landet de bor, skaper adopterte sine egne miljøer på nett der de ikke er en minoritet, men kan være seg selv.

Som adoptert og leder for ulike fora for adopterte i Norge (blant annet Guatemalaklubben), vil jeg påstå at det trolig har blitt enklere å være adoptert nå enn for ti år siden. I hvert fall for de som søker etter likesinnede, informasjon om det å være adoptert og et nettverk hvor andre også er adoptert. Facebook har gjort det lettere å treffes – også på tvers av landegrenser. Jeg vil påstå at dette har bidratt til å normalisere og gjøre det mindre «fremmed» å være adoptert – også blant adopterte selv.

Som adoptert på bygda følte du kanskje at du sto ganske alene i mange år. Så kom den digitale utviklingen og de sosiale mediene, og så skjedde det noe: Det som en gang syntes fremmed og lukket for deg, ble tilgjengelig. Du ble del av et miljø og kunne lettere finne frem til andre med lik historie og samme personlighetstrekk, kun ved et par tastetrykk.

Adopterte som er aktive i disse miljøene, vet hvor raskt man finner likesinnede, og selv om man ikke nødvendigvis bor i sentrale strøk, er det å kunne ha en dialog over nettet gull verdt i hverdagen. På Facebook kan man utveksle erfaringer, historier og felles interesser. Dette er med på å skape et samhold på tvers av hele landet.

Mange grupper
Skriver man «Adoptert» som emne i søkefeltet på Facebook, får man opp en rekke grupper. Det er både åpne og lukkede grupper, for adopterte i og utenfor Norge. Nasjonalt sett er det tre store grupper: Adopterte fra Latin-Amerika, Felles gruppe for adopterte og Norges adoptivbarn. Man finner også grupperinger bestående av adopterte fra de enkelte opprinnelseslandene som for eksempel Adopterte fra Vietnam og Adopterte fra Peru.

Gå til Adopsjonsforums oversikt over grupper på Facebook her.

Som Guatemala-adoptert synes jeg ikke alle grupper og miljøer er like interessante, men jeg vet at de finnes, og det er en fin tanke.

For ikke lenge siden kom jeg over en Facebook-side, opprettet av en dame adoptert fra Sør-Korea. Mitt liv som adoptert fra Korea/Seoul og Linn Andreassen Hamre (33) har i dag nærmere 280 følgere som kan lese oppdateringer og se bilder fra hennes hverdag, og få innblikk i minner fra barndom og barnehjem. Siden skal være til inspirasjon for andre adopterte, men fungerer også som et informasjonsforum for Korea-adopterte.

– Jeg ville formidle mine tanker og følelser om å være adoptert. Jeg har ikke hatt noe behov for å prate så veldig mye om det til venner og familie, men synes det er lettere å skrive om det, sier Linn.

Hun husker ikke helt når hun begynte å dele erfaringer fra sitt liv som adoptert på Facebook. Siden er uansett videreførelsen av en blogg.

Foreninger
Interesseforeningene Adopterte (over 140 følgere) og Norsk-Colombianos Forening (nesten 1160 følgere) har det meste av sin informasjonsaktivitet på Facebook, og sistnevnte har utelukkende valgt å drifte sin klubb på denne plattformen. (Det finnes også en Rogalands-avdeling: Norsk-Colombianos Forening Rogaland.) Utover Facebook-gruppene finnes det også organisasjoner og foreninger for adopterte som drives via andre sosiale medier.

De mer lukkede Facebook-foraene for unge adopterte har kommet til etter et ønske om fellesskap uavhengig av Adopsjonsforum, landklubber og adoptivforeldre. Arrangementer, treff og feiringer av merkedager opprettes og administreres av adopterte selv. Facebook har også gjort det lettere for de første – og eldste – adopterte å finne tilbake til gamle kjente og landklubbene de en gang var aktive i.

Etter å ha fulgt med på en del grupper, er mitt inntrykk at de drives av et personlig engasjement og en større entusiasme enn man tidligere hadde da man ble tatt med på arrangementer i regi av Adopsjonsforum eller ivrige foreldre. Trolig er det også et behov for nasjonale fora som samler adopterte på tvers av fødeland.

Nikolai Eilertsen, tidligere administrator for Adopterte fra Peru,  har vært en pådriver for gruppen Adopterte fra Latin-Amerika.  Han har et ønske om å samle adopterte fra hele kontinentet, og mener at medlemmene i de ulike gruppene stort sett har samme bakgrunn og mye til felles – både i kropp og sinn. Samtidig har de ulike historier, noe som nettopp gjør det interessant med et forum på tvers av opprinnelsesland. Nikolai har en klar visjon om hva han vil med gruppen:

– Vi har ett årlig treff, og planen er på sikt å dra på tilbakereise sammen til landene vi er adoptert fra.

Positiv utvikling
Flere av de lukkede gruppene på Facebook er svært populære, og som administrator for tre av dem har jeg blitt kontaktet av flere ikke-adopterte som gjerne vil være medlem av, og ha innsyn i, aktivitetene. Som de «eksotiske» nordmennene vi er, er vi en spennende gjeng for mange, men medlemmene ønsker at det kun er adopterte fra de respektive landene som får innpass i gruppene.

Mange ønsker også å stenge ute personer som kjenner til historien deres i fødelandet. Administratorer av gruppene ser likevel til at de som ønsker å komme i kontakt med adopterte, i forbindelse med forskning og intervjuer, får sjansen til det. På denne måten bidrar vi til å styrke og opprettholde miljøet.

Mitt tips til adoptivforeldre er å oppfordre barna til å oppsøke og engasjere seg i ulike miljøer og grupper på nett. Her får de et rom der de kan være seg selv, enten de er opptatt av sin egen bakgrunn eller ikke.

Artikkelen sto første gang på trykk i «Adopsjonsforum» nr. 3 2015.