Nyhet -

Et stykke 1800 g navngitt baby med skjeve plastrør i ørene, takk!

Hvem er jeg egentlig, og hvem er du som ga meg denne identiteten? Hvem er du som fødte meg nedi slummen i en by kalt Popayán?

Et kåseri av Mariana Helgesen

Var det fordi du ikke kunne kjøpe seng, barnevogn og bleier at du dro din vei? Eller var det fordi du stakk skjeve hull i ørene på meg? Du ble nok overrasket da du fant ut at jeg var på vei. Overraskelsen ble vel heller ikke mindre da jeg bestemte meg for å komme allerede i mars og ikke i mai, slik jordmoren hadde sagt. Var det kanskje dette som gjorde at du stakk?

Vel, jeg skriver dette til deg fra et lite land langt mot nord kalt Norge. Og jeg kan fortelle deg at det å være adoptert og ha et ukjent navn her i landet, til tider byr på utfordringer. Mobbing, latter og baksnakking på skolen var ikke alltid like lett å takle. Det var jo bare å bytte navn hvis jeg hadde lyst, men jeg valgte å ta utfordringen. For det var tross alt mitt navn. Da jeg var yngre syntes jeg nok at du ikke var så veldig fremsynt da du valgte navn på meg. Mariana – det får en jo mest av alt til å tenke på en pose med et visst rusmiddel … Men nå er jeg eldre, og i dag ser jeg på navnet mitt som en gave fra deg. En gave jeg fikk – til minne om den 16 år gamle jenta som ga meg livet og begynnelsen på en identitet.

Hvem er jeg egentlig
Den identiteten stiller jeg meg forresten noen spørsmål ved i løpet av året, spesielt på bursdagen min, i julen og i andre høytider: «Hvem er jeg egentlig, og hvem er du som ga meg denne identiteten?» «Hvem er du som fødte meg på et sykehus ved navn San José nedi slummen i en by kalt Popayán?» Selv synes jeg det sykehuset lignet mere på en 1950-talls fabrikk. Jeg har jo vært på besøk tilbake i Colombia, men jeg fant deg ikke. Du oppga jo bare navnet og alderen din, det virker som om du ber meg om å lete etter nåla i høystakken. Gloria Gonzales – det er jo det samme som å lete etter Ola Normann her i Norge! Faren min, han du hadde den hete novembernatta med, José López het han visst, han har jeg har ikke prøvd å finne. Når fordommene virkelig løper avgårde med meg, ser jeg for meg at han sitter innsperret i ett eller annet fengsel «sammen med alle de andre kriminelle borti der». Selv om jeg selvfølgelig håper noe annet. Uansett: Mariana Gonzales López. Det klinger jo ganske bra, det!

Jeg synes det er litt rart å måtte spørre seg selv om hvem man er, for det burde man jo egentlig vite. Heldigvis har jeg møtt mange andre som er adopterte, flere av dem er også fra Colombia. Mange av dem er i samme situasjon som meg, og da kan vi jo stille oss de spørsmålene vi har i fellesskap, for eksempel om hvordan det ville vært å bo i fødelandet, hvilken type familie vi kommer fra, hvem vi ligner på … Apropos det siste – hvem av dere var det som ga meg alle disse krøllene? Jeg bruker jo evigheter på å rette dem ut. Håret stritter som et skjærereir hver gang jeg har dusja. Akkurat den arven kunne jeg gjerne klart meg uten … Ellers kan jeg jo sitte her i evigheter og spørre meg om hvem jeg fikk nesen, øynene, munnen, haka og den til tider korttenkte hjernen min fra. De ekstra kiloene har jeg bare meg selv å takke for, de skal jeg ikke gi dere skylden for. Uansett vet jeg at jeg ikke vil få noe svar.

Arvelige sykdommer
Det som plager meg mest med å ha en såkalt «ukjent identitet», er dette med arvelige sykdommer. Har jeg større anlegg for kreft, diabetes eller hjerteinfarkt? Klart man kan finne ut det ved hjelp av blodprøver og andre medisinske prøver jeg ikke vet navnet på. Men det finnes jo også sykdommer som ikke er like lette å finne ut av. Selv om jeg fant det passende, var nok det å melde sin ankomst tre måneder for tidlig ikke bare lurt. Som du vet, kom jeg til verden med en kroppshøyde på 36 centimeter og en vekt på 1800 gram. Det er jo bare litt mer enn vekten av tre pakker smør. Jeg ble også født med en hjertefeil, men det vet du kanskje? Jeg vet ikke om du vet. Jeg vet bare at stakk opp huller i ørene mine (nålen du stakk med var sikkert ikke sterilisert engang), så puttet du noen plastrør i hullene – som for øvrig var ganske skjeve. Deretter oppga du ditt eget navn, navnet på far og på babyen – og så dro du.

Fra dine trygge armer ble jeg adoptert bort til en annen familie i Colombia. Der ble jeg værende bare noen måneder til de ikke kunne ha meg lenger. Fra en trygg familie ble jeg sendt til en annen, også den i Colombia. Her ble jeg heller ikke værende mer enn noen måneder, før det bar videre til en tredje colombiansk familie. «Ta det barn og la det vandre» – fra mors armer til første, til andre og til tredje familie. Ikke rart jeg er identitetsforvirret, spør du meg. Skulle dette ingen ende ta? Heller ikke den tredje familien kunne fortsette å ha meg. Jeg ville jo ikke legge på meg, og ingen hadde visstnok råd til å ha meg i hus. Så da måtte noen ta fatt igjen og finne enda en familie til meg.

Siste stopp
1. mars 1992 kom det et par fra Norge til Colombia. De var noe blekere enn meg, og ikke fullt så eksotiske. Hvem var nå disse, da? Kunne dette være siste stopp? Jo da, det viste det seg at det var. De ville ha med seg et stykke 1800 grams navngitt baby med skjeve plastrør i ørene. Som du kanskje skjønner, Gloria, har jeg en annen mamma og pappa nå. Og en lillebror – han er også fra Colombia. Han stiller de samme spørsmålene som meg, og må forholde seg til den samme tomheten i mangel på svar. Vi snakker imidlertid ikke så mye om dette med identitet sammen. Gutter, vet du!

Vel, mamma, Gloria, fødemor, opphav – hva det nå er jeg skal kalle deg – jeg skulle jo inderlig gjerne ønske at du kunne lese denne teksten jeg har skrevet til deg. Jeg skulle ønske at du kunne se meg som voksen, at du kunne vite hvordan det er å være meg – og at vi kanskje sammen kunne le litt av alle de større og mindre frustrasjonene livet bringer – med eller uten skjærereir på hodet eller rusfremkallende navnevalg. Og så ville jeg bedt deg om å få svar, i hvert fall på de mest grunnleggende spørsmålene jeg gang på gang stiller meg: «Hvem er jeg?» «Hvem er du?» «Jeg har det bra, har du det bra?» «Lever du?» Det gjør jeg. Og det vil jeg vel – om jeg noen gang treffer deg eller ikke – takke deg for.

NB: Navnene til de biologiske foreldrene som nevnes i denne teksten, er fiktive.

 


 

Related links

Emner

  • Juss

Kategorier

  • arv
  • identitet
  • colombia
  • mariana helgesen
  • biologiske foreldre
  • adoptert ungdom
  • adopterte
  • adopsjonsforum
  • adopsjon

Kontakter

Relatert innhold

  • «I hodet på en tenåring»

    Tirsdag 8. oktober fra kl. 18.00 til 21.00 inviterer Adopsjonsforum, InorAdopt og Verdens Barn til foredraget "I hodet på en tenåring". Foredraget holdes av Mia Börjesson, som har arbeidet lenge med unge adopterte.

  • - Kjærlighet er tykkere enn blod

    Det var ett av Mia Börjessons budskap til norske adoptivforeldre i foredraget «I hodet på en tenåring». Tirsdag 8. oktober møtte over 100 personer frem for å høre henne snakke om den utfordrende tenåringstiden.

  • Norsk-Colombianos Forening utvides

    Norsk-Colombianos Forening ønsker å være en helhetlig forening, godt representert på nasjonalt nivå. Foreningen har nå to regionale grupper: en i Oslo og en i Rogaland.

  • I tankeboblen til Makeda

    Uansett hvor langt artistkarrieren skulle ta Ina Makeda Halvorsen Dyhre, er hun bevisst på aldri å glemme fødelandet sitt: Etiopia.

  • Nå føler jeg meg hel

    Reisen tilbake til Filippinene har gjort meg hel. Jeg ser at det hele tiden – både i mitt fødeland og i Norge – har vært noen som brydde seg om meg og var glad i meg.

  • Hva skal adoptivbarnet hete?

    Når man skal gi sitt adopterte barn et navn, er det mange faktorer som spiller inn. Her er min historie fra Danmark, som jeg ønsker til å dele med norske foreldre.

  • Startet sin egen «adopsjonsradio»

    Pablo Paez ville finne ut mer om hvordan adopterte oppfatter seg selv. Han endte opp med å lage en egen podkast om temaet: «Adoptionspodden».

  • Jeg fant familien min – og meg selv

    Da jeg fant min biologiske familie visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Endelig hadde jeg funnet noen på andre siden av jordkloden med mitt blod i årene!

  • Adopterte på Facebook – et rom for å være seg selv

    Facebook har gitt adopterte nye muligheter til å finne et fellesskap med andre som har samme bakgrunn. Uavhengig av hvor i landet de bor, skaper adopterte sine egne miljøer på nett der de ikke er en minoritet, men kan være seg selv.