Vi adopterte en syvåring

Det finnes mye «skremselspropaganda» rundt adopsjon av større barn. Vi lot oss imidlertid ikke skremme, og for to år siden kom vi hjem med vår fantastiske syvåring fra Etiopia!

Tekst: Verdens lykkeligste mamma
Foto: Illustrasjonsfoto

 Jeg er mamma til en gutt på ni år, verdens beste gutt, som vi var så heldige å få adoptere i 2010. Min mann og jeg startet adopsjonsprosessen i 2007. Vi fikk godkjenning for et barn fra null til to år. Vi utvidet senere aldersrammen til fire år for raskere å bli foreldre. Vi hadde ikke tenkt så mye over dette med alder på det daværende tidspunktet. Men etter hvert ble vi jo oppmerksomme på at det fantes mye av det vi vil kalle skremselspropaganda rundt adopsjon av større barn.

Vi opplevde for eksempel at barnevernet var veldig problemfokusert i samtalene med oss. Vi prøvde å være så konstruktive som mulig, og understreket at det for oss var viktig å møte barnet og, uansett hva det hadde opplevd før, gjøre det vi kunne for at barnet skulle få et godt liv omgitt av kjærlighet og trygghet. I adopsjonslitteraturen er det også mye snakk om hva slags «bagasje» større barn har med seg. Andre ord som nevnes hyppig er «traumatisert», «tilknytningsvansker», «atferdsproblemer», og «lærevansker». Man skal være trygg og sterk for ikke å la dette problemfokuset ta fullstendig over.

En sosial og leken seksåring
Vi lot oss imidlertid ikke skremme, og sto fast ved vår avgjørelse. Da vi var godkjente som søkere, alle papirer var sendt, og ventetiden tok til, valgte min mann og jeg å tenke på andre ting enn adopsjon. Jeg studerte i tillegg til å ha full jobb, og jeg var/er politisk aktiv. Jeg var inne på Adopsjonsforums nettsider når jeg fikk e-post om at det var «ny informasjon om Etiopia», ellers hadde jeg det best med ikke å tenke og vente, men la tiden fly med alt mulig annet innhold.

En dag åpnet jeg en e-post med «ny informasjon på nettet». Der kunne jeg lese om en gutt på seks år som var leken og sosial og som søkte foreldre. Jeg hadde ikke sett noe om denne gutten tidligere, da min ventetid-strategi var ikke å gå inn på Adopsjonsforums nettsider i tide og utide. Jeg forsto av e-posten at annonsen hadde ligget på «Barn søker foreldre»-siden uten at noen hadde grepet tak i den. Det gikk ikke lange tiden før jeg bestemte meg for at «han ville jeg ha!» Heldigvis var mannen min helt enig, og jeg ringte Adopsjonsforum og sa: «Vi vil ha den gutten!» Vi fikk tilbakemelding om at det «ikke var fullt så enkelt», men Adopsjonsforum ga oss veiledning om hva vi måtte gjøre for å søke på ham.

«Du er blitt mamma!»
Møtet i Faglig utvalg som skulle avgjøre saken, var i slutten av januar. Adopsjonsforum ringte samme dag for å fortelle at de ikke hadde fått noen beskjed om resultatet av møtet. Men de visste hvor spente vi var, og sa at de skulle ringe med en gang de visste noe. Etiopiateamet i Adopsjonsforum var fantastisk! Dagen etterpå ringte de på mobilen, og jeg snek meg ut av klasserommet. Jeg visste at jeg ville få en telefon med en glad, eller trist beskjed på formiddagen den dagen. Elevene mine var opptatt med en film.

Saksbehandleren ba meg sette meg ned, og så sa hun med en sprudlende glad stemme: «Du har blitt mamma!» Jeg var så overlykkelig at vi ble enige om å snakkes senere. Mitt behov der og da var å rope det ut til hele verden!

Etter noen måneder fikk vi endelig hente gutten vår i Addis Abeba. Man kan tenke at det er vanskelig å overta omsorgen for en gutt på nesten syv år som ikke snakker samme språk som oss, men det var faktisk noe vi ikke hadde viet stor bekymring. Jeg sa til familie og venner at planen min var å «flyte på barnetekke og godt humør», men vi kjøpte ordbok og vi lagde piktogram (bilder og dagsplaner). Den tiden vi var i Etiopia hadde vi mange rundt oss som kunne oversette. Vi hadde faste rutiner hver dag som vi aldri vek fra. Vi fortsatte med dette da vi kom hjem.

En skattkiste
Det var godt å komme hjem til en hverdag sammen, og gutten vår fikk raskt besøk av venners barn og nabobarna. Språket kom gradvis, og i denne prosessen kommuniserte han med en blanding av morsmål, norsk, peking, rollelek og aktiv lek. Gutten vår er en spreking, og det var en fryd å se hvordan han mestret vintersport på rekordtid. Vi bor på et lite sted og han ble fort en viktig spiller på fotballaget. Han er en skattkiste som stadig avdekker nye «juveler» av talenter og ressurser. Vi vet lite om hans tidligere erfaringer, men vi vet at han lærer fort. Han hadde ikke prøvd data før, men etter kort tid mestret han dette.

Vi samarbeidet med skolen for å hjelpe han med å danne gode og sunne vennskap. Nå er han en del av gjengen, og har mange gutte- og jentevenner i alle aldre. Vi er så utrolig glade og takknemlige for at vi fikk adoptere akkurat denne gutten. Vi føler at vi har kjent hverandre hele livet og vi er en sammensveiset familie på tre som har det helt supert sammen. Vi er også glade for at ingen klarte å skremme oss fra å adoptere en stor gutt. Å ha en «bagasje» innebærer også at man har en erfaring som kan bli nyttig senere i livet. Jeg håper med denne fortellingen å vise at det er like fantastisk å adoptere et stort barn som et lite.

Artikkelen har stått på trykk i Adopsjonsforums medlemsmagasin.