Kronikk: Den viktigste beredskap er kunnskap

Klarer vi å ta vare på matjorda vår uten at nye generasjoner tilegner seg kunnskap om hva matproduksjon faktisk er?

I Norge har vi over tid hatt økonomi til å ta lett på matberedskap. Vår gode økonomi og kjøpekraft har bidratt til at mange har ment at det er en bedre løsning å kjøpe maten «billigere» fra andre land, enn å opprettholde et landbruk over hele landet, med bønder som kan produsere mat til sine lokalmiljø og befolkning. I Norge importerer vi nå over 60 prosent av mat og fôr, og vi kaster opp til en tredel av produserte, transporterte og innkjøpte matvarer. avstanden til matproduksjonen har økt for den jevne nordmann.

Kan det være at de siste åras mangel på kunnskap om matproduksjon blant befolkningen også har bidratt til at vi i enda mindre grad tar vare på bøndene og matjorda vår? Allerede i 2015 definerte Direktoratet for sivil beredskap, dbs, kunnskap om dyrking som en del av produksjonsgrunnlaget. 2023 ble året da Totalberedskapskommisjonen, Forsvarskommisjonen og Riksrevisjonen alle gjennomgikk beredskapen, og sistnevnte oppsummerte det godt: «Matsikkerhet: vi er ikke godt nok forberedt i dag». De mener vi må se på muligheter for omstilling av kosthold og matproduksjon på både kort og lang sikt ved kriser, og se på mulighetene for at vår kjøpekraft ikke er like mye verdt i fremtiden.

Alle rapportene viser oss at noe er på vei til å snu. Også interessen blant befolkningen øker. Under korona-pandemien skulle «alle» dyrke selv, og dette ble forsterket etter invasjonen av Ukraina. Maten nærmest der folk bor, basert på ressursene som er der, er også den sikreste maten. For å sikre kunnskap trenger vi flere med praktisk kunnskap om å dyrke, foredle, lagre og tilberede mat. Andelslandbruk, skolehager, parseller og hagedyrking er viktige arenaer hvor flere lærer seg nettopp dette.

Det er påfallende at endringene i landbruket i stor grad har skjedd samtidig med at skolehagene i landet vårt har blitt nedbygd, og folk har flyttet fra landet til byene. Færre har en bonde som nabo, eller nært familiemedlem. Kunnskapen om matproduksjon synker blant befolkningen samtidig som antallet bønder har sunket.

Klarer vi å ta bedre vare på bøndene og matjorda vår uten at nye generasjoner tilegner seg kunnskap om hva matproduksjon faktisk er, og hva det vil si å være bonde? Kan vi få gode støtteordninger som bidrar til bærekraftig matproduksjon i hele landet om befolkningen for øvrig beveger seg lenger fra de som produserer maten?

Nei, tror jeg. det er helt nødvendig at kunnskapen om matproduksjon øker fremover. Skolehagen, som tar barn inn i frøets, vekstenes, matens og bondens verden trengs for å få dette til. Også andelslandbruk, inn på tunet, bondens marked, parsellhager og hagedyrking er viktige kunnskapsarenaer. Maten som dyrkes og spises sammen er viktig, møtet med bonden er viktig. Vi må lære alle om maten, fra jord til bord, og om hvordan biomangfold fra gård til gaffel kan bidra til bedre mat og bedre ivaretakelse av våre genetiske ressurser. Enda viktigere er forståelsen hele befolkningen må ha om at dette arbeidet ikke kan bortprioriteres, eller settes til andre. Ressursene vi har må utnyttes på den beste måten, og bøndenes kunnskap er en del av disse ressursene.

De siste årene har skolehagen fått et oppsving i store deler av landet, og mange lokale politikere satser med kroner og øre for å få flere barns hender i kontakt med jorda. Satsingen på å øke kunnskapen blant befolkningen må økes i årene fremover, og da er skolehagene en viktig nøkkel. Ikke bare for barna og maten, men for beredskapen til hele landet.