Hegnar ser symptomer – Norden advarte. Først Ryanair. Nå drosjene.

I Trygve Hegnar sitt innlegg i Finansavisen 9. november peker han på et symptom mange kjenner igjen: pristak og kaos i drosjemarkedet – med prisforvirring, overetablering og synkende kvalitet for kundene. Men symptomene skyldes ikke næringen. De skyldes politiske beslutninger som fjernet styringen. Da reguleringene forsvant, forsvant også ansvaret. Resultatet er et marked som vingler – og en tillit som smuldrer.

Hegnar har rett i én ting: Det er blitt for mange drosjer. Men det betyr ikke at markedet fungerer – det betyr at ingen lenger har ansvar for å styre det.

Maksimalpris er ikke årsaken – det er konsekvensen

Når markedet glipper, tyr politikken til nødløsninger. Maksimalprisordningen ble innført fordi noen aktører tok seg grovt betalt – og fordi tilliten til hele næringen var i ferd med å ryke.

Hegnar skriver at «enhver som har lest en økonomibok vet at maksimalpris gir høyere priser». Det er riktig – i en lærebok – men drosjemarkedet er ikke teori. Det er mennesker som skal leve av dette. Sjåfører som jobber lange dager for å få endene til å møtes. Kunder som vil vite prisen før de setter seg inn. Et marked som trenger tillit – ikke fri flyt uten kompass. Problemet er ikke taket på prisen. Det er fraværet av gulv under ansvaret.

Kaoset kom med frislippet

Da myndighetene i 2020 fjernet behovsprøvingen og åpnet for ubegrenset etablering, mistet drosjemarkedet styring og struktur.
I Oslo er antall løyver doblet, mens kilometer kjørt med passasjer har falt med over ti prosent.

Samtidig har plattformselskaper tatt stadig større andeler. I følge TØI opererer nå plattformselskapene med gebyrer opptil 30 prosent og prislogikk som få forstår. Sjåførene sitter igjen med under halvparten av betalingen. Når marginene forsvinner, presses enkelte ut i gråsoner. Da får hele bransjen skylden for enkeltturer som løper løpsk – selv om årsaken ligger i politiske valg og et marked uten styring.

De ekstreme turene finnes – men de skjer ikke hos oss. Oslo Taxi har systemer og rutiner som sikrer både pris, trygghet og dokumentasjon. Våre turer loggføres, kundene vet prisen på forhånd, og vi har åpen prispolitikk. Dette handler ikke om å beskytte oss mot konkurranse – men om å beskytte kundene mot kaos, og sjåførene mot utnyttelse.

Dette burde vi ha forutsett

Vi har sett dette mønsteret før. Da flymarkedet ble deregulert på 90-tallet, gikk vi fra strukturert konkurranse til prisdumping og sosial dumping. Ryanair ble symbolet på utviklingen: lav pris, lav kontroll – og ansatte som betalte prisen. Nå ser vi det samme på bakken. Når styringen forsvinner, forvitrer kvaliteten, tilliten og ansvaret.

Og dette kunne vi ha sett før. I Sverige, Finland og Danmark førte deregulering til flere biler, lavere inntekter og dyrere turer. Alle tre land har måttet stramme inn igjen for å gjenreise kvaliteten og tilliten. Likevel valgte Norge å kopiere modellen – uten å kopiere lærdommene.

Tid for å ta tilbake styringen

Maksimalpris er ingen perfekt løsning. Men den kom fordi markedet ikke lenger beskytter verken kundene eller dem som prøver å gjøre jobben sin ærlig. Så ja – Hegnar ser symptomene. Men vi må snakke om årsaken.

Tre grep kan gjenreise tilliten:

• Krav til sentraltilknytning og kvalitetssikring, slik at passasjerer vet hvem de bestiller fra.
• Forutsigbar prising, med rammer for dynamiske priser.
• Kontroll med plattformselskapenes gebyrer, slik at verdiene ikke forsvinner ut av landet – eller vekk fra førersetet.

Drosjemarkedet trenger ikke mer frislipp. Det trenger retning. La oss rydde opp – for kundene, for sjåførene og for tilliten.