Hva skjer med Forsvaret nå?

I løpet av de neste månedene skal Stortinget ta stilling til en ny langtidsplan. 6. januar holdt Forsvarsministeren sin årlige tale i Oslo Militære Samfund, en tale som nok inneholdt mye om hva man kan forvente skal komme.

BFO lagde et temahefte i juni 2019 som beskrev våre meninger om Forsvarets fremtid. Dette var våre innspill til Forsvarssjefens råd som ble overlevert Forsvarsministeren i oktober. Ikke overraskende var vi svært enige i hva som må til for å kunne forsvare norske verdier, interesser og fremtid. Mange av våre momenter ble tatt med i det rådet.

Dagens utgangspunkt for Forsvarets videre utvikling er grei, men ikke god. Dagens struktur har for få ansatte, det er for stor arbeidsbelastning og alt for mange slutter i ung alder. Dette preger avdelingene i større og større grad og det gir stor slitasje på mange ansatte. Dette medfører for liten utholdenhet og for liten robusthet, og konsekvensen blir en økende utfordring i å løse oppdragene.

Dette bildet deler også Forsvarsministeren.

Forsvarets grunnleggende problem er todelt; det er for få ansatte og mange unge slutter for tidlig. Det er tre hovedgrunner til BFOs bekymringer for Forsvarets fremtid.

BFO ser et underbemannet forsvar hvor spesielt de unge ikke vil jobbe (lenge nok), hvor det er trange nåløyer til alle utdanninger og som har en stor pensjonsavgang de neste ti årene. Selv dagens struktur trenger betydelig løft innen personell for å møte situasjonene og sørge for robusthet, utholdenhet og et forsvarlig arbeidsmiljø.

Forsvarets evne til utholdenhet og økt robusthet både i daglig drift, operasjoner hjemme og ute samt håndtering av kriser og krig, krever flere faste ansatte. Dette er en situasjon som er der i dag.

Merverdien av materiellinvesteringene de siste årene og det som skal komme, i form av økt operativ effekt, krever ansatte med kompetanse og evne til videreutvikling. Allerede i dag har Forsvaret utfordringer med å dekke sitt kompetansebehov.

Dersom neste langtidsplan ikke finner løsninger på disse problemene, vil ikke Norge få den teknologieffekten man forventer og Forsvaret står i fare for å ha store kompetansemangler på vitale områder. Man ender opp med en høyteknologisk materiellpark hvor effekten blir dårlig.

Dette gir dårlig avkastning og skaper store sårbarheter.

Forsvarsministeren tegnet et bilde av fremtidens forsvar hvor vi ser konturene av at løsningene på problemene ligger i økt bruk av det sivile samfunnets ressurser. Samfunnssikkerhetsmeldingens og totalforsvarets betydning, vektlegging av økt utnyttelse av sivile kontraktører, verneplikten og reservistordning samt strategisk samarbeid er alle indikatorer på at Forsvarssjefens anbefalinger IKKE vil bli tatt til følge.

Det bekymrer BFO.

Vi er ikke uenige i at man bør se Forsvaret som en del av samfunnet for øvrig, vi ønsker heller ikke at Forsvaret skal ha kapasitet til å «ordne alt alene». Derfor er det også rom og behov for en revitalisering av totalforsvarstenkningen. Imidlertid er heller ikke Forsvarssjefens alternativ A – der hvor kostnadene er høyest, en anbefaling som dekker alle oppgavene. Dette er en nøktern organisering innenfor de rammer som styrer norsk sikkerhetspolitikk i dag, men som også ivaretar de ansattes arbeidsmiljø, behov for fritid og egenutvikling. BFO mener derfor at den kompleksiteten Forsvaret skal løse – og som er økende, krever økt antall fast ansatte som trener, øver og utvikler seg sammen – hver dag.
Det Forsvarsministeren tilsynelatende vil prøve å få til, er en billig løsning som gjør det lettere å prioritere de økonomiske ressursene til andre områder av samfunnet.

Det er skuffende. Og skremmende.

Forsvaret av Norge og norske interesser er kostbart. Men alternativet koster mer. De siste 12 årene er det en rekke med beslutninger som styrker Forsvarets muligheter til å løse sine fremtidige oppgaver, men dette er teknologiske beslutninger som alene ikke vil kunne gi ønsket effekt. Det vil kun skje gjennom ansatte som er kompetente og motiverte til å yte – hver dag.
Det er politikernes øverste ansvar å beskytte befolkningen og samfunnets interesser for indre og ytre farer. Dette er ikke noe som gir politisk” gevinst”, men kostnaden ved å unnlate å prioritere rett er uendelig stor. Derfor må det også prioriteres. Høyere enn i dag.

Det er det Stortinget skal gjøre i 2020.