Forsvarets fremtid og økonomisk usikkerhet

Perspektivmeldingen beskriver et vanskelig fremtidsbilde for norsk økonomi. Den skvisen som oppstår mellom reduserte inntekter og økte utgifter er samtidig en politisk knipetang som vil skape hodepine for flere. Forsvaret, hvor man for første gang har vedtatt en langtidsplan som egentlig har et 8-årsperspektiv, kan fort bli en salderingspost.

Forsvarets økonomi har vært under press i flere år. Dette er tydelig i starten av ny langtidsplan og preget også den forrige. Konsekvensene er et stort etterslep på investeringssiden i materiell og eiendom, bygg og anlegg og en omstilling av Forsvarets utdanninger. Det siste har skapt store konsekvenser for hvordan man skal kunne videreutvikle den militære profesjonen og fremtidens ledere. Samtidig er det signaler på at stadig flere slutter. BFO ser imidlertid liten vilje til å iverksette tiltak som skal motivere flere unge til å velge Forsvaret som langsiktig arbeidsplass. Dette gjenspeiler seg i alle diskusjoner, forhandlinger og samtaler jeg har med Forsvarets politiske ledelse, våre medlemmer og lokale sjefer som ønsker endring til det bedre.

I Offisersbladet nr 3/2020 beskrev BFO sin bekymring om den økonomiske tenkningen bak langtidsplanen for Forsvaret. Til tross for en ny runde med behandling ble ikke de økonomiske trendkurvene flyttet nevneverdig. Det ble besluttet en raskere økning av antall årsverk uten at økonomien ble styrket, mens investeringene fortsatt skal opp til rundt 30 prosent av totalbudsjettet. Samtidig er kravet til effektivisering 500 MNOK i året, et krav som Forsvarssjefen har økt med ytterligere 50 prosent for å skaffe seg bedre handlefrihet. I praksis ble alle tunge investeringer og kostnadene til årsverkene, skjøvet ut til etter 2024. Skissen er en enkel, men beskrivende oppsummering av hva man kunne lese ut av langtidsplanen. Veksten i tildelinger skulle skje fra 2024. Det retoriske spørsmålet ble da åpenbart, og sent i forrige uke kom deler av svaret.
For Forsvaret blir det bare vanskeligere.

DNs analyse 12. februar av det makroøkonomiske bildet gir små politiske handlingsrom for fremtiden. På utgiftssiden er det to store poster; Helse og omsorg må tilføres mange årsverk (110 000 opp i 2035) og pensjonsutgiftene vil øke kraftig. Inntektssiden vil gå ned i samme tidsrom; skatteinntektene blir redusert, olje og gass vil skape mindre inntekter og oljefondets vekst forventes å flate ut. Utgiftene vil øke raskere enn inntektene.
Når man da i tillegg legger til politisk viktige områder som utdanning, infrastruktur, velferd og – ikke minst, behovet for å etablere grønn industri, skal det vanskelig gjøres å prioritere Forsvarets sak.
Det er min konklusjon etter å ha sett perspektivmeldingens fremtidsbeskrivelse.

2021 og 2022 vil bli preget av to store saker som påvirker Forsvaret. Det er et valg til høsten og norsk økonomi må bli friskmeldt for Corona. Begge vil koste samfunnet mye. Etter valget skal programmer realiseres, og den økonomiske vaksinen av norsk økonomi må staten ta hånd om selv. Det er derfor vanskelig å se for seg en økonomisk opptrappingsplan som korrigerer Forsvarets eksisterende underskudd på ansatte, Hærens behov for akutte investeringer og Forsvarets behov for nye boliger og kvarter for ansatte og vernepliktige.

Nasjonal dugnad har blitt et retorisk begrep som har bredt om seg de siste årene; «bompengedugnad», «flyktningedugnad» og «Coronadugnad» er alle eksempler på dette. Denne politiske bruken er spesielt knyttet til upopulære politiske beslutninger, eller når det er saker med en økonomisk nedside. Politikerne ønsker å skape en forpliktelse til deltagelse gjennom å spille på dugnadens to viktigste element – frivillighet og fare for sosial fordømmelse ved å ikke stille opp. På slutten av 2020 tok også Forsvarsministeren til orde for «forsvarsdugnaden». Dette mener BFO blir feil fokus.
Forsvaret av Norge er for viktig til å bli stilt i samme bås som rydding i borettslaget eller kiosksalg ved fotballbanen. Det er også flere absolutte krav til kompetanse, ferdigheter og ikke minst holdninger som må være på plass for at oppgavene skal bli løst slik man forventer. Og i ytterste konsekvens er det lovpålagte hindre som tilsier at «dugnad» skal være en god plattform for Norges forsvar. Dermed må det også erkjennes at det er kostnader forbundet med å ivareta vår sikkerhet.

Politikerne må nå være seg sitt ansvar bevisst. Borgernes sikkerhet er helt grunnleggende, og kan ikke settes til side selv i vanskelige tider. Det er nok av indikasjoner på at Forsvarets organisasjon er under kraftig press, og mye av dette handler om for lite økonomisk handlingsrom.

Partienes valgprogrammer blir besluttet i disse dager. Ikke glem at vår sikkerhet også krever fornyelse og økonomi til drift. Dette har en tendens til å bli glemt i debattene om vår felles fremtid.

Jens B. Jahren
Leder BFO